Finanskrisens tapere er mange, men skatteparadisene er i en særklasse.

Skalkeskjulene for økonomisk kriminalitet tvinges nå til åpenhet. Verdens mektige land har ikke lenger råd til stille å se på at milliarder av dollar og euro unntas beskatning. Som stor internasjonal investor påligger det oss i Norge et ekstra ansvar å bekjempe skatteparadis.

Norge har lenge vært pådriver i kampen mot skatteparadisene. Resultatene har uteblitt. Men det var inntil USA med president Obama i spissen truet blant annet Sveits med sanksjoner. Obama trakk blant annet fram Ugland-huset som rommer 18.867 firmaer på Cayman Island. «Enten er det verdens største bygning, eller verdens største skattesvindel,» sa han.

Ugland-huset bærer en norsk rederfamilies navn og kan vanskelig sies å være god reklame verken for rederen eller for Norge.

Ett av tiltakene Obama og de andre lederne av G20 – landene ble enige om i april var å gå til kamp mot skatteparadisene.

Nå står flere og flere land sammen mot skatteparadisene og truer med utestengelse og sanksjoner om ikke de endrer regelverket slik at det ikke lenger er mulig å holde formuer tjent skjult. Skatteparadisene er snart historie om utviklingen fortsetter som nå.

Skatteparadis handler ikke om skattekonkurranse mellom nasjoner, slik blant annet Fremskrittspartiet har vektlagt i debatter. Frps Gjermund Hageseter har sågar sagt at skattenivået hadde vært høyere om ikke vi hadde hatt skatteparadis. Det ville selvfølgelig vært motsatt. Hadde færre snytt på skatten kunne vi hatt et lavere skattenivå fordi vi fikk inn betydelig mer penger til fellesskapet. Skatteparadis undergraver lov og rett og velferdstilbudet til alle dem som bor i land hvor staten trygger velferden via skatteseddelen. I tillegg er det en trussel mot alle de som bor i fattige land hvor korrupte ledere plasserer u-hjelp i banker i skatteparadis.

I bunn og grunn handler det om at noen tjener penger på å skjule informasjon om hvem som eier formuen og hvordan disse pengene er tjent. Disse små landene har det til felles at de er såkalt lukkede jurisdiksjoner. De har lav eller ingen skatt, de beskytter innskyter mot skattemyndigheter og de hindrer åpenhet. Landene blir perfekte for pengesterke folk som har noe å skjule, enten det er diktatorer, narkotikabaroner, terrorister, menneskesmuglere, korrupte politikere, korrupte næringslivsfolk eller andre kriminelle.

Jeg må innrømme at jeg moret meg kostelig over beskrivelsen av feministen Lisbeth Salander sin bruk av skatteparadiset Gibraltar som skjulested for pengene hun brukte til å knekke menn som hater kvinner. Den fascinerende beskrivelsen av dette finnes i boka «Jenta som lekte med ilden»,,
av Stieg Larsson.

Men selv om det er morsom lesning, er jeg selvfølgelig sterkt imot dette i virkelighetens verden, for det finnes ingen gode grunner til å forsvare skatteparadis om man ønsker seg en bedre verden.

I forrige uke møttes 30 land i Berlin for å diskutere videre arbeid i OECD mot skatteparadis. Også Norge var representert med statssekretær Geir Axelsen (Ap).

Der kom det fram at alle landene OECD hadde henvendt seg til, har vært positive til større åpenhet om bankkonto og selskapsforhold. Mange bilaterale avtaler er allerede inngått. Bare Liechtenstein for eksempel er i ferd med å forhandle ferdig 12 slike avtaler med andre land. Utfordringen nå blir å følge opp dette. Om ikke erklæringene og avtalene følges i praksis må sanksjoner iverksettes.

Kapitalfluktutvalget som var nedsatt av regjeringen avga sin innstilling i forrige uke.

De har blant annet kommet fram til at det går en større pengestrøm fra utviklingsland til skatteparadis enn det gis bistand fra vestlige land til u-land. De illegale pengestrømmene ut fra utviklingslandene er et sted mellom 641-941 milliarder USD (4100 – 6020 milliarder kroner). Det i seg selv gjør dette enda viktigere å bekjempe skatteparadisene. Utvalget kom med en rekke forslag på tiltak: at selskap bør gi mer detaljerte årsregnskap, bedre reglene mot internprising, opprette et kompetansesenter om skatteunndragelse, utvikle nettverk for å øke internasjonalt press og endre skatteavtaler slik at det er et selskaps reelle virksomhet som bestemmer hvor det skal beskattes.

Ett av de områdene Norge i tillegg må jobbe med er hvordan vi som kapitaleier kan feie for egen dør. I Stortingsmeldingen som ble diskutert i Stortinget 8.juni omtales dette problemet bredt. 

Og investeringene til Statens pensjonsfond ? Utland er ikke sikret mot investeringer i slike land. Fondet har investert penger i skatteparadis og gjør det fortsatt. Vi klarer ikke stoppe det så lenge vi investerer internasjonalt, for å trekke seg ut av slike selskaper er ikke gjennomførbart. Det er vanskelig å lage avgrensninger og det er vanskelig å praktisere.

Internasjonale firma har datterselskap og eierkonstellasjoner på kryss og tvers over hele kloden på en måte som er svært lite gjennomsiktig. Svært mange selskaper har derfor på en eller annen måte har en forbindelse til disse landene. Det er beklagelig at slik avgrensning ikke er mulig og viser hvor viktig det er å ta ondet ved roten. Det at vi er så tunge investorer pålegger Norge et spesielt ansvar. Derfor er det ekstra viktig at vi tar en lederrolle i kampen mot skatteparadisene.

Vi er midt i en finanskrise. Mediene rapporterer om oppsigelser, dårlige framtidsutsikter og svikt i vekst og handel. Men hvor ille blir dette? Ille. Dette er ingen medieskapt krise. Dette er en realitet. Og det blir trolig verre. En økonomisk tsunami kan nå oss snart.

Følgende av nedgangen som startet forsiktig i USA sommeren 2007, og som toppet seg høsten i fjor med konkursen til finansinstitusjonen Lehman Brothers, har ennå ikke nådd oss. Og ringvirkningene vil ramme mange. Derfor er det så viktig at vi har regjering som skjønner alvoret og som har satt inn de sterkeste tiltakene mot økt arbeidsledighet på over 30 år.

Det økonomiske alvoret rammer alle land. De økonomiske statistikkene og ledighetstallene i mediene blir stadig mer negative. Ledigheten øker globalt. Bruttonasjonalprodukter synker i mange land. Verdenshandelen blir negativ. Verdens samlede bruttonasjonalprodukt blir negativ neste år, tross fortsatt vekst i store land som Kina og India. De siste dagene har prognosene blitt nedjustert ytterligere. Her er tre eksempler:

Sverige: I går holdt finansministeren i Sverige, Anders Borg, en dyster pressekonferanse. Der varsler han 12 prosent arbeidsledighet i Sverige i 2011! I tillegg mener den svenske regjeringen at tidligere spådommer om vekstanslag på minus 3,9 prosent er for lite. Nå tror svenskene tallet blir minus 4,2 prosent. Om den dystre spådommen slår til, vil det være den kraftigste arbeidsledigheten noe nordisk land har sett siden 2.verdenskrig. Sverige vil åpenbart bli rammet hardere av denne krisen enn Norge på grunn av svikt i etterspørsel etter biler og andre industriprodukter som de lever av og som vi i langt mindre grad produserer. Men Sverige er vår viktigste handelspartner. Det er umulig ikke å bli smittet av det som skjer hos naboen i øst.

Danmark: Nye oppdaterte prognoser utarbeidet av Danmarks arbeidsgiverorganisasjon DI viser at de forventer en nedgang i dansk eksport ned 11%. Det vil føre til at BNP (bruttonasjonalprodukt) vil gå ned med 3%. Og at man vil få opp mot 200.000 ledige i 2010.

- Det er en historisk tilbakegang, vi er vitne til, og som vi ikke har sett maken til siden 1930-tallets depresjon, sier DI?s sjeføkonom Klaus Rasmussen.

WTO forventer nå minus 9% nedgang i internasjonal handel. Kollapsen i internasjonal etterspørsel vil føre til et kraftig fall i internasjonal handel. Igjen: Noe lignende har verden ikke sett siden andre verdenskrig.

Økonomien har sine sykluser. Noen trodde vi med globaliseringen hadde opphevet den historiske sannheten. Den veksten vi så i dette århundre ville vedvare. De tok grundig feil. Ofte starter kriser med at bobler sprekker. Denne gangen var det en finansboble som sprakk, derav navnet finanskrisen. I den neste fasen av krisen faller BNP. Der er vi nå. Men denne gangen nøyer ikke BNP veksten seg med å falle. BNP i mange land har siden senhøsten vært negativ, den går i minus. Så kommer arbeidsledigheten. Og den blir stor. NAV sine ferske tall viser at den øker også i Norge.

Høy arbeidsledighet over tid er farlig for et samfunn. Det er økonomisk sløsing av verste sort. Den rammer enkeltmennesker hardt. Og den gjør mange varig arbeidsuføre om de går ledige lenge. Det er kostbart for samfunnet og skattebetalerne som må betale de ledige og deres families livsopphold. Og vi vet gjennom forskning at sosiale problemer som rusmisbruk, vold og kriminalitet ofte følger i kjølevannet.

Er vi så ferdig med først fase? Alle håper på det, men det ser ikke slik ut. Tross et halvt år med sterk nedgang og uro på verdens børser, har de ikke stabilisert seg. Det er et dårlig tegn, siden man også finner de første spor av optimisme der. Det er fortsatt usikkerhet omkring amerikanske banker og andre finansinstitusjoner. Alle prognoser er ekstremt usikre. Børsene er nervøse.

Norge er godt stilt, tross alt. Nasjonen har spart i gode tider og har råd til å bruke mer penger enn vanlig for å sikre at ledigheten ikke blir for høy. Takket være den norske modellen, dvs et godt organisert arbeidsliv som tar samfunnsansvar, vil myndighetene sammen med arbeidsgivere og arbeidstakere kunne sette i verk treffsikre tiltak. I andre land streiker og demonstrerer lønnstagerne. I Norge møtes partene ansikt og til ansikt, og alle forsøker å bidra konstruktivt, blant annet med moderate lønnsoppgjør. Vi har en stor og relativt effektiv offentlig sektor som fortsatt har behov for arbeidskraft, som virker stabiliserende på økonomien. Og vi har et sikkerhetsnett som betyr at de som blir arbeidsledige og deres familier har krav på trygd, pensjon, helsetjenester og skolegang. De slipper å bo i campingvogner og miste rett til helsetjenester og gode skoler som i USA for eksempel.

Tiltakene Norge har satt i verk er kraftige, sammenlignet med hvor lav ledigheten foreløpig er. Tiltakene i finansmarkedet har vært viktige og begynner nå å virke. 3,5 prosent lavere rente betyr 35 milliarder lavere utgifter for familier, kommuner og bedrifter. Vi må forvente at bankene følger opp slik at denne effekten blir optimal. Vi har satt i verk tiltak slik at banksektorene skal kunne fungere som normalt i denne situasjonen. Og vi fører en svært ekspansiv finanspolitikk. Tiltakspakka fra januar på i underkant av 30 milliarder gir en kraftig stimuli av økonomien, i tillegg til et ekspansivt 2009-budsjett.

Likevel vil denne krisen også ramme Norge på en måte ikke alle er forberedt på. Det vil bli umulig å unngå økt arbeidsledighet. Og den blir trolig større enn vi er vant med fra de siste nedgangskonjunkturene. Men vi som politikere må sikre at så få som mulig mister jobben. Derfor blir det viktigste i norsk politikk i tiden som kommer en stabil og forutsigbar økonomisk politikk som bekjemper ledighet.
Heldigvis har vi en regjering som er grunnleggende opptatt av å trygge norsk økonomi og sikre norske arbeidsplasser. Regjeringa har lagt fram et ekspansivt statsbudsjett, gitt lånegarantier til banker og bedrifter, presentert tiltakspakker for å få folk i arbeid og fått renta ned med 3,75 prosentpoeng. Dette har vi gjort fordi det å trygge arbeidsplasser er jobb nummer en for Regjeringa.

Denne regjeringen er tett på utviklingen og handler der det er nødvendig for sikre norsk økonomi, norske virksomheter og norske arbeidsplasser. Arbeiderpartiet er klar til å gjøre det som trengs for å holde arbeidsledigheten nede.

Aldri har et vestlig industriland stått midt oppe i en så alvorlig økonomisk krise som Island. Politikerne er handlingslammet. Statsministeren er alvorlig syk og har meddelt sin avgang. At dette skjer i et av våre nærmeste naboland er knapt fattbart.

Resultatet kan være at landet melder seg inn i EU og forlater EØS. Da er norsk EU-medlemskap igjen på dagsorden.

Demonstrasjonene de siste dagene er trolig det nærmeste vi kan komme en fredelig revolusjon i Norden. Demonstrantenes press førte til at den voldsomme misnøyen i befolkningen ikke lenger kunne neglisjeres. Statsminister Geir Haarde ga etter.

Det blir nyvalg 9. mai.

Dette skjer fordi landet i høst ble dratt ned i et finansielt dragsug intet vestlig demokrati og industriland i moderne tid har opplevd. Valutaen kollapset da Lehman Brothers gikk konkurs i høst. Da de tre store islandske bankene gikk over ende førte dette til en finansiell kollaps. Et land med et innbyggertall med Bergen hadde ikke rygg til å bære banktap som var syv ganger så stor som nasjonalproduktet. Dette smittet over på resten av næringslivet. I praksis er et sted mellom 30 og 60 % av bedriftene også konkurs. Ledigheten øker i et rekordtempo og myndighetene tror den blir på 8 prosent. Den islandske professoren i økonomi, Gylfi Zoega, har uttalt at han ikke blir overrasket om ledigheten blir på 15 prosent. Inflasjonen og renta er på 18 prosent. Bruttonasjonalproduktet vil gå ned med nesten 10 prosent både i 2009 og 2010, tror sentralbanken. Dette er skremmende tall som vil påvirke alle islendinger.

Den politiske krisen synes like stor. Politikerne virker handlingslammet. Og inntil Geir Haarde annonserte sin avgang, har ingen tatt på seg ansvaret for det som har skjedd. Han er dessuten alvorlig syk, i likhet med utenriksministeren og partilederen for sosialdemokratene, Ingibjörg Solrun Gisladottir. Hun skal opereres for hjernesvulst. Landet står i realiteten uten en fungerende ledelse, samtidig som tilliten mellom egen befolkning og myndigheter er svært tynnslitt. Derfor har Island opplevd noe så sjeldent som opptøyer og angrep med egg og snøballer på politikerne og Alltinget. Først da vek taktiske hensyn til side for et legitimt krav; nemlig at folket skal få sjansen til å velge politikere de har tillit til i den ekstreme situasjon landet har kommet opp i.

Velgere på Island skal ironisk nok stemme samme dag som Europadagen. 9. mai er dagen EU feirer seg selv. Islandske velgere, som alltid har vært skeptiske til EU-medlemskap, er nå massivt for medlemskap. Opp mot 75 prosent har ønsket islandsk medlemskap i meningsmålingene og det er ja-flertall i alle partier. For mange er EU den eneste redningen. Sine egne politikere ser de ut til å ha mistet all tiltro til.

Om Island forlater EØS og blir EU-medlem får vi en enda dårligere løsning i Norges forhold til Europa. Vi blir i praksis det eneste gjenværende landet i EØS, da fyrstedømmet Liechtenstein knapt kan kalles en nasjon. Da er EU-debatten fort i gang igjen, tross sterk motstand. Men slik har det alltid vært. EU-spørsmålet kommer alltid på dagsorden etter uforutsette begivenheter i våre naboland.

I dag ble det klart hvem som skal granske pensjonsskandalen. At et uavhengig utvalg av eksperter nå skal gå gjennom Stortingets pensjonsordninger er bra.

Med full tyngde har Telenor fått globaliseringens bakside rett i fleisen. Kombinasjonen av å drive butikk i asiatiske land målt mot norske etisk arbeidslivsstandarder, tåler ofte ikke dagens lys. Det kan verken Telenor eller staten som eier leve med. For det må være like god orden i etikken som i butikken til et hvert norsk selskap. 

Tar alvoret inn over seg
Derfor er det bra at styreleder Harald Norvik og konsernsjef Jon Fredrik Baksaas ser ut til å ta alvoret i denne saken inn over seg. Det viktigste er å rydde opp. Dernest må det jobbes systematisk og langsiktig med helse, miljø og sikkerhet (HMS) i alle ledd av Telenors virksomhet over tid.

Noe som ikke burde være umulig, siden metodene finnes og brukes av mange norske og utenlandske selskaper allerede. Det handler om måling, oppfølging, implementering av tiltak og ansvarliggjøring av HMS på lik linje med alt annet et selskap måler og veises etter.

Dødsfall
En bedrift som har oversikt over og styres etter parametere som inntjening, omsetning eller vekst i markedsandeler, kan selvfølgelig også overvåke og måle antall dødsfall på arbeidsplassen, ulykker og sykefraværsdager. Samt sette inn tiltak når disse parametrene er urovekkende høye.

Dette er først og fremst styret og ledelsens ansvar. Men eierne bør bruke sin makt til å sikre et etisk forsvarlig eierskap. Det har Norge etter hvert en spesiell og unik erfaring med. Stortinget vedtok i 2004 at Statens pensjonsfond utland skal styres etter etiske retningslinjer. Siden den tid har det blitt utviklet en kompetanse på etisk eierstyring som bør benyttes av flere enn bare forvalterne av pensjonsfondet.

Pensjonsfondet
Pensjonsfondet utland er stort. Vi er bare uker unna å eie en prosent i snitt av europeiske selskaper. Snart eier vi en halv prosent av verdens selskaper. Investeringene er gjort på basis av to grunnleggende prinsipper. Å sikre god avkastning og unngå at investeringer utgjør en uakseptabel risiko for medvirkning til grov uetisk aktivitet. Begge deler er vanskelige mål å etterleve med de høye ambisjonene som vi har valgt å legge oss på.

Aktivt eierskap bør være hovedstrategien i forhold til etisk eierskapsutøvelse. Pensjonsfondet bør bruke stemmeretten og sin påvirkningsmulighet som aksjonær for å få selskapene til å gå i etisk riktig retning. Om det ikke hjelper og overtrampene er grovt uetiske, kan man trekkes seg ut av selskapet, såkalt negativ filtrering. Denne strategien er god når man kun er inne som finansiell investor, med hovedformål å tjene penger til framtidens store pensjonsutbetalinger. Statens store aksjeposter i Telenor, Statoil Hydro og en del andre selskaper har andre begrunnelser, ofte av nasjonal strategisk karakter. Om staten som eier ikke er tilfreds med måten selskapet følger opp eiers synspunkter, må i så fall styret kastes. Man kan ikke trekke seg ut.

Krav fra statsråden
Næringsminister Dag Terje Andersen har pålagt alle selskap med statlige eierandeler å utforme etiske retningslinjer. Han henviser sågar til de etiske retningslinjene som pensjonsfondet styrer etter. Det er bra. Men å være eier og forsikre seg om at alt er i sin skjønneste orden, er lettere sagt enn gjort. For å detaljstyre et selskap fra et kontor i regjeringsbygget er umulig. Rapporteringsmetoder og kontrollrutiner må utvikles over tid. Det må samarbeides på tvers av etater og departement. Og metodene staten utvikler må gjøres tilgjengelig for private selskaper. Åpenhet er det sentrale stikkordet.

Telenors dyrekjøpte erfaring vil trolig få fortgang i dette arbeidet. Toppsjefer som ikke har forstått at det ligger et betydelig omdømmeproblem i det å mangle rutiner på helse, miljø og sikkerhet, må regne med betydelige problemer. Kravene til etiske standarder vil øke, ikke minske i framtida.

Den islandske økonomien sliter på grunn av  krisen i verdens finansmarkeder. I en kronikk i Dagens Næringsliv 28 mars, tar Thorolfur Matthiasson, økonomiprofessor ved Islands Universitet, til orde for en norsk-islandsk valutaunion. For islandske kroner trenger desperat en nødhavn.

Liten valuta sliter
Island sliter kraftig med sin valuta etter å ha blitt solid rammet av krisen i finansmarkedet. Børsen og kronekursen faller dramatisk i verdi, inflasjonen er rekordhøy og styringsrenta er nå på 15 prosent. Det er særdeles tøft for en så liten valuta som den islandske når turbulensen i finansmarkedet er så kraftig som nå. Særlig når finanssektoren har ekspanderet så voldsomt de siste årene at de bidrar like mye til bruttonasjonalproduktet som fiske, fiskeforedling og smelteindustri. Vanlige folk opplever dette som dramatisk. Kanskje ikke så rart at tilhengerene av EU-medlemsskap er i kraftig vekst. I en marsmåling var 55,1 prosent  tilhengere av å bli medlem av EU. Å få Euro som valuta med sin stabilitet er fristende. Problemet er at Islands politikerne ikke vil inn i EU.

Fra EFTA til EU
I tur og orden har nesten alle medlemlemsland av frihandelsorganisasjonen EFTA blitt med i EU. Alltid har det skjedd etter en utenrikspolitisk eller økonomisk stor hendelse. Frankrikes endrede utenrikspolitikk i forhold til Storbritannia førte til at danskene og britene forlot EFTA i 1973. Murens fall kombinert med høy arbeidsledighet fikk Østerrike, Finland og Sverige inn i EU i 1995. Siden 1994 har miniputtstaten Liechtenstein, samt Island, Sveits og Norge utgjort den lille handelsblokken. Med unntak av Sveits er disse tre landene også EØS-medlemmer. Det vi nå ser på Island kan være tilsvarende dramatisk det svenskene og finnene opplevde på begynnelsen av nittitallet; kraftig svikt i eksporten og stor arbeidsledighet. Resultatet ble EU-medlemsskap gjennom folkeavstemning.

Norge og EU
Å få lov til å bruke Euro er det som lokker islendingene. Men selv om de blir EU-medlemmer er det ingen selvfølge at de får bli med i Eurosonen. Både den europeiske sentralbank og kommisjonen er konservative når det gjelder å innlemme flere land. Særlig hvis motivet er å redde seg ut av en øknomisk krevende situasjon. Likevel kan islandsk medlemsskap tvinge seg fram. Hva da med Norge?

Vi kan selvfølgelig fint fortsette i EØS sammen med skatteparadiset i Alpene. Mange vil med rette kunne hevde at EØS da i realiteten bare består av Norge på den ene siden av bordet og 28 EU-land på den andre siden. Pussig, rart og enda mer krevende enn før å påberope seg at dette er solidarisk med de fattige, undertrykte, og mer milljøvennlig og demokratisk enn å være fullverdig EU-medlem. Men i praktisk politikk vil EØS-medlemsskapet på de fleste områder fortsette som før.

Fiskerisektoren
Men med ett viktig unntak: Alt som har med fiskeripolitikk å gjøre. Plutselig vil EU ha helt andre interesser på fiskeriområdet å forsvare enn tidligere. Samtidig er det lett å forestille seg for norsk fiskerisektor at eventuelle medlemsskapsforhandlinger med EU vil fortone seg temmelig forskjellig avhengig om Island er en del av EU eller ikke. Med Island på EU-siden av bordet har vi en stor utfordring. Bytter norsk fiskerisektor side i norsk EU-debatt er situasjonen omkring norsk EU-medlemsskap enn annen enn i dag. Da har vi en fornyet medlemsskapsdebatt før vi vet ordet av det.

Spiller det noen rolle hvem som forvalter sparepengen våre?

Å forvalte verdier er en profesjon som kraver fagkompetanse. Det beste er å finne den billigste forvalteren som gir deg høyest avkastning. Det være seg sparepenger vi som privatpersoner plasserer i fond eller overskuddet på statsbudsjettet som skal sikre pensjonene våre i framtida. Jo bedre forvalteren er, dess høyere betalingsvillighet har vi. Men da må vi ha fri konkurranse.

Amerikaner eller spanjol?
Så lenge det gir bedre avkastning er det bra. Selv om det er en amerikaner bosatt i New York eller en spanjol som jobber fra London. Blir det mer penger til pensjonene våre i framtida har vi nådd vårt viktigste mål. At vi politisk skal beslutte at forvaltningen av oljefondet skal gjøres av nordmenn er på linje med å foreslå at politikerne skal bestemme at vi vil ha norskproduserte flatskjermer eller alle klærne våre sydd i Norge.

4 av 281
Oppslaget om Pensjonsfondet Utland i Nettavisen er visstnok dyster lesning for norske kapitalforvaltere. Kun fire av de 281 oppdragene har havnet hos norske kapitalforvaltere. Det burde i stedet inspirere dem til å bli bedre. Slik som denne type statistikker fungerer for alle andre som arbeider i konkurranseutsatte næringer.

Kapital ingen råvare
Kapital er ingen råvare, som enkelte hevder i denne debatten. Kapital brukes til å investere, kjøpe og selge råvarer, bearbeidede varer og tjenester. Land som på ærlig vis har slått seg opp på kapitalforvaltning har gjort det ved å være gode og effektive på rammebetingelser. Irland er et slikt eksempel. Landet har ikke spesielt mye kapital, snarere tvert i mot, men de bestemte seg for å ville forvalte Europas kapital. Derfor la de til rette med gode rammebetingelser som i denne sammenheng er å være i forkant av regelverkutvikling. Av den totale forvaltningskapitalen i Europa per 31.12 06 tar Irland og Luxemborg hånd om hele 39 prosent. Europa for øvrig deler på de resterende 61 prosentene mellom seg. (Kilde: verdipapirfondenes forening). Myndighetene i Irland har hatt som sitt klare mål å ha mest konkurransedyktig regelverk til en hver tid. Det gir forutsigbarhet og trygge rammer for fondsbransjen og meglerne, og og tiltrekker seg kapital. Irland har lykkes med dette.

Kompetente kapitalforvaltere
Om ikke vi tar opp konkurransen med Irland kan også vi bli bedre på rammebetingelser. Vi kan være raskere med å gjøre EUs regelverk gjeldende norsk rett og vi bør ha konkurransedyktige rammebetingelser når vi har frihet ut over EUs minstestandarder. Dessuten skal vi ikke glemme at det sitter 150 topp kompetente kapitalforvaltere i lokalisert i Norges Bank sine lokaler, som er med på å heve kompetansenivået i norsk kapitalforvaltning.

Ta ansvar selv
Grensene mellom land er i ferd med å viskes ut, også i denne bransjen. Det er norske kapitalforvaltere selv som må ta ansvaret for å tiltrekke seg kapital i konkurranse med andre kapitalforvaltere. Mitt inntrykk er at bransjen gjør en god jobb i så måte. Norske fondsforvaltere har nå over 50.000 kundeforhold i utlandet. Kunder de har skaffet gjennom egen dyktighet i fri konkurranse med  utenlandske forvaltere.

Paradokset i denne debatten er at aktører som vanligvis hyller den frie konkurransen i denne saken argumenterer for planøkonomiske løsninger. Dem om det.

Storebrand lanserte nylig en helseforsikring for barn. Dette er en unødvendig forsikring. I tillegg er denne type forsikringer et minefelt for de selskapene som er opptatt av godt omdømme.

Reklamen sendes allerede på de kommersielle kanalene og budskapet er ikke til å ta feil av. Det kjæreste vi har, nemlig barna, må selvfølgelig forsikres. Ikke bare mot uførhet og død, men også mot sykdom. Det vil si at rask tilgang på spesialist og sykehusbehandling innen 28 dager. Men det er ikke ventetid for alvorlig syke barn i Norge og utgifter til alle under 12 år dekkes i sin helhet av det offentlige.

Forsikringsideen som sådann er genial. Vi betaler alle inn et mindre beløp. Når så ulykken rammer de få, bidrar alle i spleiselaget for å dekke de uforutsette utgiftene. Dette er trygt og effektivt. Skadeforsikring i personmarkedet betjenes i sin helhet av private selskap. Vi forsikrer bil og båt, bolig og innbo med den største selvfølgelighet, de fleste av oss. Og det er i det store og hele bra for oss alle.

Kontraster
Velferdsstaten er det offentliges forsikringsordning. Ulike trygder og pensjoner, sosialhjelp og diverse stønader utbetales ved bortfall av inntekt. Dessuten har alle i Norge krav på og tilgang på helsetjenester med ingen eller meget lav egenandel. Dette i sterk kontrast til land hvor et stort privat helsevesen er en viktig del av det samlede helsetilbudet, betalt av brukerne selv. I tillegg tilbyr private forsikringsselskap pensjons- og uføreforsikringer som et supplement til de offentlige ordningene. Nå i den senere tid har tilbudene om sykeforsikring både til voksne og barn også dukket opp.

Ikke trygd, bare forretning
Private forsikringsselskap står relativt fritt til å tilby forsikring av hva som helst, til hvem som helst. Men det må selvfølgelig være lønnsomt.
- Dette er ikke trygd. Det er forretning, som avdelingsdirektør Stein Kjennvold i Gjensidige sier når han kommenterer manglende forsikringstilbud for prematurfødte barn.

Les mer hos Nettavisen.

Kundegrunnlaget må være stort nok til å dekke utgiftene. Da er det om å gjøre å få så mange kunder som mulig, samtidig som man skygger unna risikokunder. Det er da problemene oppstår. For barn med økt risiko for sykdom får ikke tegne forsikring.

Minefelt
Da kan helseforsikring for barn fort bli et minefelt omdømme-messig. Nettsøk på barneforsikring avdekker nettopp det:
- Barn som ved fødselen veide under 1000 gram, får ikke forsikring, selv med legeattest på at de er helt friske.
- Barn som har vært henvist til PPT-kontoret (pedagogisk-psykologisk tjeneste) får ikke forsikring, selv om utredningen viste at det ikke var behov for tiltak.
- Barn med ADHD blir nektet forsikring.
- Barn med lese- og skrivevansker får ikke forsikring.
- Barn med Downs syndrom får ikke forsikring.

Siling av kunder
Foreldrene til disse barna blir opprørte og fortvilte. Det reklamen framstiller om et kriterium for å være gode foreldre blir snudd til en situasjon hvor barnet ikke blir verdsatt fordi det nektes forsikring. Forsikringsselskapene pådrar seg fort et omdømmeproblem gjennom en slik siling av kunder. Dessuten er dette uvant.

Både det offentlige helsevesen og trygdesystemet har hele tiden et forbedringspotensiale, på mange områder. Men en åpen sortering av pasienter i det offetnlige helsevesen opplever man heldigvis sjelden, før man beveger seg inn på dette forsikringsområdet. Problemet til bransjen er at man da møter kunder som er totalt uvant med at dette er butikk og ikke velferd. Reaksjonen blir deretter.

Vil ikke ta av
Noe stort marked for en helseforsikring er tvilsom. Selvfølgelig vil det alltid være en og annen familie med god økonomi som vil dobbelt sikre hvis barnet blir sykt. Men så lenge helsetilbudet for barn i Norge er så bra og helt gratis, vil neppe dette ta av. Markedet for forsikring mot uførhet og død er trolig større, fordi man her forsikrer forhold som ikke dekkes av folketrygden.

Miljøbevisstheten når nye høyder. Selv P4 prater om å ta personlig miljøansvar i morgensendingene sine. Men ikke alle er like ansvarsbevisste. Den kulørte presse lever godt på å innbille oss at vi stadig må ha nye klær, sko, vesker og annet tilbehør. Samtidig kaster Oslofolk 16 tonn klær i Fretex-containere hver dag.

Motejournalister er kanskje våre største forbrukerlangere. På glanset papir fristes vi til stadig nye innkjøp, under dekke av ordet mote. Omtale av alle produkter knyttet til utseende er deres nisje. Riktignok har både Henne og KK politisk bevisste redaktører gjennom Ellen Arnstad og Bente Egjar Engesland, som vet å fange opp det økte miljøengasejmentet på redaksjonell plass.

Men mote- og interiørstoffet er irriterende inspirerende for de fleste av oss. Og selvfølgelig fører det oss rett inn i butikkene, dyre og billige om hverandre. Saldo på kontoen eller kredittkortgrensa er eneste bremsekloss når reportasjene om de lekre klærne og det fristende tilbehøret lokker oss utpå for tilsynelatende å øke velværet gjennom kjøp av nytt selskapsantrekk til julebordet. Hvem tenker på CO2-utslippet i en sådan stund? Vel den ubehagelige sannhet er at kjøper du to nye klesplagg i måneden, bidrar du til utslipp av 500 kilo CO2 i løpet av et år. Det er like mye som en bil slipper ut på 250 mils kjøring (.pdf).

Motekarusellen går likevel stadig fortere. Butikkene nøyer seg ikke med nye klær i butikken i takt med årstidene lenger, dvs fire ganger årlig. Nå kommer nye varer ukentlig hos mange kleskjeder. Og kleskjedene har en enklere jobb takket være den kulørte presse.

Vel så viktig som klesprodusentenes reklamebudsjetter er omtalen i de såkalte damebladene. Eller i mote- og trend-magasinene, som de selv foretrekker å omtales som. Blader som Henne, Elle, KK, Vouge og Det Nye fungerer som selve bunnplanken i klesforbruket vårt. Det er her den snikende følelsen av at vi trenger nye klær kommer fra og ideen om at klærne i skapet er gått ut på dato.

Det spares ikke på noe i forhold til lekker tilrettelegging av produkter i ukeblader. Den dyktig utførte jobben gjøres av uavhengige trendeksperter og motejournalister som neppe kan beskyldes for å drive oppdragsjournalistikk for bestemte merkevarer. Men de er perfekte agenter for alle som har interesse av å selge mer. Motejournalister burde være de fremste til å ta miljø- og forbruksansvar. Men vi ser fint lite til det.

Hva er så farlig med det? Er ikke oljefyring og bilkjøring verre? Veksten i klesimporten til Norge har i løpet av de siste 14 år vært på 76 prosent. Samtidig er klær og sko nå reelt 43 prosent billigere enn i 1990. Og dette har store miljøkonsekvenser. Det handler både om at bomullsproduksjon krever mye vann og at bomull dyrkes der vann er et knapt gode. I tillegg bruker denne industrien store mengder sprøytemidler mot insekter som utgjør et alvorlig giftproblem lokalt. Og både produksjon av alle klærne, skoene og alt det andre, samt frakten av dette fra Asia til Europa, medfører store CO2-utslipp. At vi i tillegg kaster klærne lenge før de er utslitt medfører i tillegg et avfallsproblem.

Tre kilo bomullsforbruk i året er bærekraftig globalt. Nordmenn ligger på 15,7 kilo gjennomsnittlig. Vi har dermed en jobb å gjøre. Og motebladene bør ta sin del av ansvaret. Men tross den hyllest Al Gore og FNs klimapanel har opplevd i Oslo denne uka, ser vi neppe noen stor forbrukerendring med det alle første.

Desemberhandelen trolig vil resultere i en økning på rundt 7 prosent fra 42 milliarder kroner i 2006 til vel 45 milliarder kroner i år. 12,4 milliarder av dette er ren julehandel.

Følgende informasjon kan være nyttig før neste julestri starter: Seks av ti foretrekker et håndskrevet kort fra venner og kjente framfor en julegave om de fikk velge, i følge en meningsmåling som nylig er utført av TNS Gallup for Posten.

Kanskje det kunne inspirere ukebladene til artikler om at den enorme mengden julegaver vi gir hverandre egentlig er i ferd med å bli umoderne?

Les flere kommentarer hos NA24 her.

TV-kjendisen Jan Thomas sin advarsel mot å la kvinner amme fordi det påvirker utseende bekrefter hvor treffende Kristopher Schaus program «De syv dødssyndene» er. Programkonseptet er samfunnskritisk journalistikk av ypperste merke. Det burde få flere annonsører til å bruke TV 2 som kanal, ikke færre.

Schaus første program tok for seg forfengeligheten og hva skjønnhetstyranniet fører med seg av ulykke. Selvfølgelig opplevde TV 2 en storm av reaksjoner fra noen kristne grupper, samt oppfordring til boikott av annonsørene. Følgende sitat burde opprøre landets kristne langt mer enn at Schaus program: «Det er ikke vits i å ødelegge det Gud har gitt deg».

Coachen Jan Thomas i programmet «Top Model» bruker argumentasjon knyttet til Guds skaperverk mot at kvinner skal gjøre noe det mest naturlige i verden, nemlig amme sitt barn. Her insinuerer Jan Thomas at Gud har skapt kvinnen med bryster kun med tanke på et attraktivt utseende! Han tramper med dette rett opp i forfengelighetens tyranni som omgir oss alle og som skaper spiseforstyrrelser, psykiske problemer og en kraftig vekst i kosmetisk kirkurgi som klart har sine betenkelige etiske sider.

Et aktuelt eksempel er forsvarets mangel på kirurger i Afghanistan. Vel, man finner mange av dem på private klinikker omkring i Norge der man kan få større bryster, tynnere lår og færre valker i bytte mot en klekkelig sum penger.

Naturlig nok rykker kjente norske kvinner ut med treffende karakteristikker om hvor latterlig, tåpelig, uvitende og skammelig utsagnet er til Jan Tomas er. Det skulle bare mangle. Men hvor er reaksjonen fra de kristne? De som reagerer så sterkt på høstens mest omdiskuterte program; nemlig «De syv dødsyndene».

Schaus program er retter fokus mot et viktig kristent budskap, nemlig hva som defineres som synd. Og gjennom sine reiser i inn- og utland leter han opp eksempler på de syv dødsyndene.

Som en ekte performance-kunstner bruker han seg selv aktivt og lever seg inn i de til dels bisarre miljøene han opplever. Kristopher Schau er ekstremt selvoppofrende ved å sette seg og sin egen kropp i situasjoner som er direkte skadelig for ham, i den hensikt å fortelle oss noe om moral, normer og kontrasten mellom liv og lære. Og det gjør han uten å moralisere. På den måten når hans budskap fram til mennesker de fleste kristne menigheter i Norge bare kan drømme om å nå. At noen tar opp temaet synd i dagens samfunn og problematiserer det, burde bli møtt med heia-rop fra de kristne, ikke kritikk fordi de ikke liker uttrykksformen. Med unntak av kjendis-presten Einar Gelius, har svært få kristne støttet Schau.

At deler av kristenfolket oppfordrer til boikott er ikke uventet, dessverre. Men at annonsørene får kalde føtter er mer alvorlig. 20 annonsører har kontaktet TV 2 med ønske om ikke å bli koblet til programmet. Et slikt forsøk på redaksjonell styring av et medium gjennom pengemakt er ikke bra. Alle medier må stå fritt til å lage og sende de programmede de ønsker. Har avisen, tv-kanalen eller ukebladet en profil annonsøren ikke ønsker, står de selvfølgelig fritt til ikke å bruke annonsekronene sine der. Men når de i utgangspunktet har valgt TV 2 som en kanal, er valget tatt. Å la markedsmessige vurderinger spille inn på de ulike programprofilene og den journalistikken de står for, er på kraftig kollisjonskurs med det å ha en fri selvstendig presse.

Derfor bør ikke TV 2 la seg skremme. Dessuten bør selskapene vite at det finnes mange som mener det motsatte om programmene enn de godt organiserte reaksjonære kristne. Og vi kjøper også mat, hvitevarer og klær, og blir påvirket av reklame som alle andre.

Les flere kommentarer fra NA24 her.